Trendnotat om tilfredshet og tillit i en tiårsperiode
I dette trendnotatet setter vi søkelys på medborgernes tilfredshet med demokratiet, mellommenneskelig tillit, og tillit til Stortinget, nyhetsmediene og politikere. Resultatene viser både stabilitet og enkelte endringer gjennom perioden. Det er særlig tilliten til politikerne som endrer seg noe i negativ retning.
Bakgrunn
I den tiårsperioden vi har samlet inn data i Norsk medborgerpanel har det vært en rekke politikerskandaler. Overordnede spørsmål som har vært stilt gjennom disse skandalene har omhandlet misbruk av makt og om det gjelder andre regler for politikere enn for medborgerne. Blant annet har det vært saker der fremtredende politikere har levert inn falske reiseregninger, det har vært MeToo-saker, det har vært en rekke skandaler knyttet til pendlerboliger for stortingspolitikere, og det har vært flere saker den siste tiden om aksjekjøp og politikeres habilitet.
En av de første politiske skandalene knyttet til seksuell trakassering skjedde allerede i 2016 i form av en trakasserende SMS sendt til Senterpartiets partileder, Liv Signe Navarsete, fra en gruppe menn og partikolleger som var på hyttetur. Etter at det ble satt søkelys på MeToo-kampanjen i Norge kom det frem andre alvorlige saker om seksuell trakassering, blant annet knyttet til tidligere nestleder i Arbeiderpartiet, Trond Giske, lederen av unge Høyre, Kristian Tonning Riise, og parlamentarisk nestleder og justispolitisk talsperson i Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein. Det var et massivt medietrykk rundt disse sakene mens de pågikk. Alle tre valgte å trekke seg fra sine posisjoner i januar 2018. Ikke lenge etter, i oktober 2018, kom det frem at FrPs Mazyar Keshvari hadde levert inn falske reiseregninger til en verdi av 450 000 NOK. Han ble dømt til fengsel i syv måneder i oktober 2019 (dommen ble anket og endte med 11 måneder fengsel i 2020). I 2019 ble det også kjent at Arbeiderpartiets Hege Haukeland Liadal hadde levert falske reiseregninger. Hun ble dømt til syv måneders fengsel i januar 2022.
I september 2021 ble det kjent at Kjell Ingolf Ropstad, tidligere barne- og familieminister og leder av KrF, trakk seg fra sine verv grunnet avsløringer om uriktige opplysninger knyttet til pendlerbolig. Like etter, i november 2021, gikk Arbeiderpartipolitiker, Eva Kristin Hansen, av som stortingspresident, også her knyttet til sak om pendlerbolig. I februar 2022 kom det frem enda en sak knyttet til pendlerbolig. Denne gangen gjaldt det daværende arbeids- og inkluderingsminister og nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik. Hun trakk seg som minister og nestleder 2. mars 2022. Det spesielle med pendlerboligsaken er ikke nødvendigvis disse tilfellene isolert sett, men at det viste seg å være en større utfordring i hvordan regelverket har blitt fulgt på Stortinget over en lang tidsperiode. Dette førte til en større debatt i media om politikerne på Stortinget klarer å overholde reglene de selv lager.
Sommermånedene 2023 ble nok en turbulent periode med flere politikerskandaler. Det startet i juni 2023 da det kom frem at daværende Rødt-leder, Bjørnar Moxnes, hadde stjålet et par solbriller på Gardermoen. Samme måned ble det kjent at daværende kulturminister, Anette Trettebergstuen, hadde begått alvorlige feil knyttet til habilitet der hun hadde utnevnt nære venner til viktige verv. Samtidig kom det også frem kritikk om inhabilitet i en av styreoppnevnelsene til daværende kunnskapsminister og nestleder i Arbeiderpartiet, Tonje Brenna. Trettebergstuen gikk av samme måned som saken ble kjent. Moxnes trakk seg som partileder 24. juli samme år.
På toppen av dette har det i samme tidsrom vært ytterligere tre store saker knyttet til sentrale politikere som omhandler aksjehandel. Den første saken er knyttet til Ola Borten Moe. Han gikk av som forsknings- og høyere utdanningsminister og som nestleder for Senterpartiet 21. juli 2023 etter at det kom frem at han har kjøpt aksjer i selskapet Kongsberg Gruppen. Saken blir for tiden etterforsket av Økokrim. I august 2023 kom det frem at Anniken Huitfelt hadde vært inhabil i flere saker som utenriksminister fordi hennes ektemann har drevet med aksjehandel. Huitfelt hevder at hun var uvitende inhabil og at hun ikke kjente til ektemannens aksjehandel. Likevel ble hun vraket som minister da ny regjering ble dannet 16. oktober 2023. I september 2023 kom det frem at Erna Solbergs ektemann, Sindre Finnes, har drevet med aksjehandel i større skala i hele hennes tid som statsminister. Solberg hevder også å ha vært uvitende inhabil i flere saker hun behandlet som statsminister. Økokrim besluttet i november å ikke åpne etterforskning av Sindre Finnes. 7. november 2023 var det høring i kontrollkomiteen på Stortinget der både Trettebergstuen, Brenna, Borten Moe, Huitfelt og Solberg måtte svare på spørsmål omkring deres habilitet i tilknytning til de ovennevnte sakene. Kort tid etter høringen offentliggjorde Solberg at hun vil fortsette som leder av Høyre.
I Medborgerpanelet har vi samlet inn data om tilfredshet med demokratiet og tillit til mediene, Stortinget, og politikerne mens alle disse hendelsene har funnet sted. Feltperioden for de to siste datainnsamlingsrundene var 2.-23. juni 2023 (runde 27) og 23. oktober til 13. november 2023 (runde 28).
Tilfredshet med demokratiet
Vi ser først etter de effektene som ville være mest oppsiktsvekkende og alvorlige, nemlig tillitsfall på systemnivå, nærmere bestemt medborgernes tilfredshet med demokratiet, og mellommenneskelig tillit. Vi vil også se på tillit til nyhetsmediene som har spilt en viktig rolle i å avdekke flere av de ulike sakene.
Figur 1 viser hvordan medborgernes tilfredshet med demokratiet har utviklet seg i tiårsperioden. Trenden vi ser her viser mest av alt stabilitet gjennom hele perioden. Det er noen små svingninger enkelte steder, men i all hovedsak ser vi at medborgernes tilfredshet med demokratiet holder seg svært høy fra første måling i november 2013 og frem til i dag. Den siste målingen i november 2023 viser det laveste resultatet i perioden, men fremdeles er det kun 14 prosent som uttrykker at de er lite tilfreds eller ikke tilfreds i det hele tatt med demokratiet. Andelen som er tilfreds eller svært tilfreds er på 60 prosent, mens 26 prosent svarer at de er noe tilfreds med måten demokratiet fungerer på i Norge.
Figur 2 viser medborgernes mellommenneskelige tillit, altså hvorvidt man mener at de fleste mennesker er til å stole på. Dette er en type grunnleggende tillit som ofte blir beskrevet som selve limen i samfunnet. At vi stoler på hverandre i et samfunn kommer alle til gode. Resultatene fra Figur 2 viser at til tross for noen små krusninger her og der gjennom tiårsperioden så har den mellommenneskelige tilliten i Norge holdt seg både høy og stabil og den er i siste måling på et av de høyeste nivåene vi har observert.
Figur 3 viser medborgernes tillit til norske nyhetsmedier. Som vi kan se fra figuren er dette en svært stabil trendlinje. Både første målepunkt fra 2018 og siste målepunkt fra 2023 viser at 84 prosent av medborgerne har noen, stor eller svært stor grad av tillit til nyhetsmediene. Riktignok er det en stor andel som svarer at de har tillit i «noen grad». Hvis vi ser på andelen som i stor grad eller i svært stor grad har tillit er den mellom 40 og 50 prosent i perioden.
Samlet sett viser de tre figurene er at vi ikke ser et bredt tillitsfall når det gjelder tilfredshet med demokratiet som sådan, den mellommenneskelige tilliten og tilliten til nyhetsmediene.
Tillit til Stortinget og politikere
Det er god grunn til å tro at både mengden og omfanget av de politiske skandalene har påvirket medborgernes tillit til politikere. Samtidig kan man tenke seg at konsekvensene for den enkelte politiker samt opprydningsarbeidet som har foregått i ettertid av sakene kan ha hatt en dempende effekt.
Figur 4 viser medborgernes tillit til Stortinget fra 2018 og frem til i dag. Merk at tidsserien starter i 2018 da flere av de negative sakene i nasjonal politikk allerede hadde startet. Vi ser en svak, men tydelig nedadgående trend. Fra første målepunkt og frem til i dag ser vi at tilliten til Stortinget har sunket med 10 prosentpoeng. Dersom vi tar trendlinjens høyeste målepunkt, under Covid i 2021, som utgangspunkt er nedgangen mer dramatisk. Det er også verdt å merke at hvis vi kun ser på de som har stor grad og svært stor grad av tillit til Stortinget, så utgjør disse under 40 prosent i den nyeste målingen. Dette er blant de laveste nivåene vi har målt siden 2018.
Figur 5 viser medborgernes tillit til politikere. Som i Figur 4 ser vi også her en nedadgående trend. Den nedadgående trenden i medborgernes tillit til politikere er imidlertid enda tydeligere og sterkere, fra 84 prosent i 2017 til 67 prosent i 2023. Fra de siste to målingene som er gjennomført før sommeren 2023 og i november 2023, ser vi at alle sakene om aksjehandel og habilitet i seg selv ikke har svekket tilliten ytterligere. Det er likevel verdt å bemerke seg at i den siste målingen som vi har gjennomført oppgir hele 1 av 3 medborgere at de i liten grad eller ikke i det hele tatt har tillit til norske politikere. Under 30 prosent av medborgerne har stor eller svært stor grad av tillit til politikerne. Trendlinjen i Figur 5 viser at tilliten til politikere ved siste måling er på det laveste vi har målt hittil.
Utvikling over tid basert på ulike grupper
I alle figurene over har vi sett på trendlinjer for hele befolkningen. I denne delen vil vi se nærmere på tillit i ulike grupper av befolkningen. Det kan være utfordrende for demokratiet dersom det er store forskjeller i tillit mellom ulike grupper av medborgerne. Dette fordi det kan være en indikasjon på at noen grupper opplever demokratiet annerledes enn andre. Kanskje leverer demokratiet bedre overfor noen grupper sammenlignet med andre? Kanskje er det noen grupper som driver den nedadgående trenden i tilliten til politikerne som vi har observert?
Figur 6 viser utviklingen av medborgernes tillit til politikere over tid fordelt på de med utdanning fra videregående skole eller lavere, og de med høyere utdanning. Resultatene viser en slående forskjell. De med høyere utdanning har i mye større grad tillit til norske politikere enn de med lavere utdanning. Vi ser også at selv om trendlinjene tydelig følger de samme svingningene, så er den nedadgående trenden i tillit til politikere sterkere for de med lavere utdanning. For de med lav utdanning viser trendlinjen en nedgang på 22 prosentpoeng fra første til siste målepunkt, mens for de med høyere utdanning er nedgangen 12 prosentpoeng.
Figur 7 viser medborgernes tilfredshet med demokratiet etter utdanning. For medborgerne med høyere utdanning er utviklingen i tilfredshet med demokratiet over tid svært høy og tilnærmet uendret, fra 97 til 92 prosent. For medborgerne med lavere utdanning er det en mer betydningsfull utvikling, fra 94 prosent som oppgir at de er tilfredse med måten demokratiet fungerer på i Norge, til 83 prosent som mener det samme.
Den neste gruppen vi skal se nærmere på er velgerne til de ulike partiene. Figur 8 viser medborgernes tillit til norske politikere basert på hvilket parti de har stemt på. Siden vi i perioden har hatt flere stortingsvalg er det viktig å bemerke at dette ikke er de samme velgerne over tid. Det vi kan se fra Figur 8 er at det er velgerne til to partier på venstresiden og ett parti på høyresiden som skiller seg kraftig fra de andre partiene. På venstresiden ser vi at den nedadgående trenden i tillit til politikere hovedsakelig er drevet av velgerne til Rødt og Senterpartiet. De skiller seg ikke nevneverdig fra de andre partiene frem til rundt 2021. Etter 2021 ser vi at velgerne til disse to partiene får stadig mindre tillit til politikere. Ved siste måling i 2023 hadde henholdsvis 56 prosent av velgerne til Senterpartiet og 60 prosent av velgerne til Rødt noe, stor eller svært stor grad av tillit til politikere. Til sammenligning hadde 80 prosent av velgerne til Arbeiderpartiet det samme. For partiene på høyresiden gjelder et enda tydeligere mønster. Her er det klart at det er velgerne til Fremskrittspartiet som skiller seg ut. I motsetning til Rødt- og Senterparti-velgerne har velgerne til Fremskrittspartiet skilt seg tydelig ut helt siden første målepunkt i 2017. Siste målepunkt for 2023 viser at kun 38 prosent av velgerne til Fremskrittspartiet har noen grad av tillit til politikere. Til sammenligning svarte 73 prosent av velgerne til Høyre det samme.
Figur 9 viser medborgernes tilfredshet med demokratiet fordelt på stemmegivning. Grafen viser utviklingen over en tiårsperiode fra 2013 og frem til i dag. Her ser vi et lignende mønster som for tillit til politikere, men tydeligst for partiene på høyresiden der Fremskrittspartiets velgere tydelig skiller seg ut. For venstresiden ser vi at velgerne til Rødt og Senterpartiet skiller seg fra de andre velgerne i mindre grad, men at forskjellen er mer markant ved siste måling i 2023.
Synet på samfunnsutviklingen
Hittil har vi sett at to grupper skiller seg ut med lavere tillit til politikerne: de med lavere utdanning og velgerne til de partiene som sterkest formidler proteststemmer (Rødt, Senterpartiet og Fremskrittspartiet). Kan det være at de som er fornøyde med selve samfunnsutviklingen legger mindre vekt på ulike politiske skandaler enn de som ikke er fornøyde med samfunnsutviklingen? I dette siste avsnittet skal vi se nærmere på medborgernes tillit til politikere og tilfredshet med demokratiet fordelt på kjønn, alder, utdanning, stemmegivning og syn på samfunnsutviklingen. I synet på samfunnsutviklingen har vi valgt ut tre viktige variabler – hvorvidt man mener at det er en fordel eller ulempe at innvandrere kommer for å bosette seg i Norge, hvorvidt man mener at den norske økonomien er god eller dårlig og hvorvidt man er enig eller uenig i at sentrale myndigheter tar for lite hensyn til utkant-Norge. Disse tre spørsmålene gir uttrykk for misnøye med tre ulike trekk ved samfunnsutviklingen: økonomi, innvandring, og sentralisering.
Figur 10 viser medborgernes tillit til politikere fordelt på disse indikatorene. Tallene er basert på den siste målingen i Norsk medborgerpanel som ble gjennomført mellom oktober og november 2023. Som vi allerede har beskrevet tidligere i dette trendnotatet er det 67 prosent av medborgerne som har noe, stor eller svært stor grad av tillit til norske politikere fra denne siste målingen. Samtidig ser vi tydelig at det er svært få som svarer at de har «svært stor tillit», mens den største kategorien er «noe tillit». Videre kan vi se at kvinner har litt mer tillit til politikere enn menn. Det samme gjelder den eldste aldersgruppen. De som er født før 1960 har litt mer tillit til politikere enn de som er født etter 1960. Selv om det er noen forskjeller på både alder og kjønn, er ikke disse forskjellene veldig uttalte. Når det gjelder utdanning har vi allerede sett at de med lavere utdanning har lavere tillit til politikere enn de med høyere utdanning. Her ser vi igjen at forskjellen i tillit til politikere mellom de to gruppene er på hele 18 prosentpoeng. Vi kan også se fra figuren at det er store forskjeller i velgernes tillit til politikere basert på hvilket parti de stemte på ved forrige Stortingsvalg. Velgerne til de tre partiene som sterkest formidler proteststemmer er de som har lavest tillit til politikere. Det er selvsagt interessant at Senterpartiet er blant disse ettersom partiet er en del av den sittende regjeringen. Videre kan vi se tydelige forskjeller mellom de velgerne som er fornøyde med samfunnsutviklingen og de velgerne som ikke er fornøyde med samfunnsutviklingen. Medborgerne som mener at innvandring er en ulempe, at det går dårlig med den norske økonomien og at det tas for lite hensyn til utkant-Norge har markant lavere tillit til politikere sammenlignet med velgerne som har et positivt syn på samfunnsutviklingen. Effekten er særlig sterkt koblet til syn på økonomien og innvandring.
Figur 11 viser medborgernes tilfredshet med demokratiet fordelt på de samme indikatorene som i Figur 10. Her ser vi at ved siste måling i 2023 var 86 prosent av medborgerne svært tilfreds, tilfreds eller noe tilfreds med måten demokratiet fungerer på i Norge. I motsetning til figuren som viser tillit til politikere kan vi her se at det er flere av medborgerne som svarer at de er «svært tilfreds» og «tilfreds». Som i den forrige figuren ser vi også at kvinner er litt mer tilfredse enn menn, men det er ingen forskjeller i tilfredsheten blant de ulike aldersgruppene. Vi kan også se at de med lavere utdanning er noe mindre tilfredse enn de med høyere utdanning. Likt som for tilliten til politikere ser vi imidlertid størst forskjeller fordelt på stemmegivning og for de som er misfornøyde med samfunnsutviklingen. Her er det igjen velgerne til protestpartiene som skiller seg ut med lavest tilfredshet. Særlig velgerne til Fremskrittspartiet skiller seg ut her. I synet på samfunnsutviklingen ser vi også at de som er mindre fornøyde med hvordan samfunnet utvikler seg på (innvandring, økonomi og sentralisering) også er mindre tilfredse med måten demokratiet fungerer på. Særlig ser vi dette blant de som mener at innvandring er en ulempe og at det går dårlig med den norske økonomien. Forskjellene er imidlertid ikke like uttalte blant dem som mener at det tas for lite hensyn til utkant-Norge.
Konklusjon
I dette trendnotatet har vi sett på medborgernes tilfredshet med demokratiet og tillit til politikerne og noen sentrale demokratiske institusjoner. Medborgernes tilfredshet med demokratiet har holdt seg forholdsvis stabil i tiårsperioden til tross for et turbulent tiår med flere kriser og politiske skandaler. Vi ser en svak nedgang i medborgernes tilfredshet over tid sammenlignet med toppnivået, men ikke en substansiell endring. Vi ser også at medborgernes mellommenneskelige tillit og tillit til nyhetsmediene er høy og uendret. Samtidig ser vi at det har vært en nedgang i medborgernes tillit til Stortinget, selv om denne nedgangen er moderat. Enda tydeligere kan vi se nedgangen i medborgernes tillit til politikere. Her har det vært en markant nedgang i tilliten i perioden. Nedgangen ser ut til å være et resultat av summen av tilfeller av maktmisbruk, regelbrudd og manglende rolleforståelse i politikken og er ikke særlig knyttet til de nyeste sakene. Dette kan skyldes at det har vært en lokalvalgkamp der lokale politikere har fått noe mer oppmerksomhet. Det kan også skyldes at de fleste sakene tross alt har kommet frem i lyset og har fått konsekvenser for flere. Statsråder har måttet trekke seg, det gjennomføres høring i kontrollkomiteen, og mediene har rettet mye oppmerksomhet og kritikk mot de som er involvert i de ulike sakene. Det er imidlertid viktig å få frem at både tilliten til Stortinget og politikere er på det laveste nivået som vi har målt så langt. Håndteringen av sakene har kanskje bidratt til å nøytralisere nedgangen i tilliten til politikere, men har ikke bidratt til en oppgang. Likevel er det viktig å få frem at den nedgangen vi har observert stort sett er avgrenset til å gjelde tilliten til Stortinget og politikere Det er noen tegn til en mer systemisk effekt på tilfredsheten med demokratiet, men den er foreløpig svært avgrenset.
En annen viktig del av dette trendnotatet har vært å se nærmere på tilliten til ulike grupper av befolkningen. Vi så tydelig at de uten høyere utdanning, samt velgerne til de partiene som sterkest formidler proteststemmer, har lavere tillit til politikere enn andre medborgere. I tillegg har vi sett at de medborgerne som er misfornøyde med samfunnsutviklingen, altså de som mener at innvandring er en ulempe, synes det går dårlig med den norske økonomien og synes at det tas for lite hensyn til utkant-Norge, har betydelig lavere tillit til politikere og også noe lavere tilfredshet med måten demokratiet fungerer på sammenlignet med de som er fornøyde med samfunnsutviklingen.
Det siste er en viktig innsikt. Tillitsfallet ser ut til å være dempet av medborgerne som er fornøyde med samfunnsutviklingen. De uttrykker i langt større grad tillit til politikere og er også mer tilfredse med demokratiet. Dette betyr at dersom flere blir misfornøyde med samfunnsutviklingen, så kan tilliten synke ytterligere. Det betyr også at de negative effektene av tillitsbrudd er mer alvorlige i enkelte grupper av velgere, og da særlig blant dem som har et negativt syn på den økonomiske utviklingen, innvandring og i noen grad, sentralisering.