Velgerne til Fremskrittspartiet og deres tillit til systemet

Bakgrunn

Dette medborgernotatet handler om Fremskrittspartiets velgere og deres tilfredshet med demokratiet og tillit til viktige demokratiske institusjoner. Fremskrittspartiet (FrP) kom for første gang formelt inn i regjering etter stortingsvalget i 2013. Deretter satt de nesten syv år i regjering. Fremskrittspartiet styrte sammen med Høyre i perioden fra 2013-2020, men også sammen med Venstre og KrF i deler av perioden. Venstre ble en del av regjeringen sammen med Høyre og FrP i januar 2018, mens KrF ble el del av regjeringen i januar 2019. I januar 2020 valgte FrP å gå ut av regjering etter at det ble fattet en avgjørelse om å hente hjem en kvinne og hennes to barn fra en interneringsleir. Partiet trakk seg grunnet kvinnens tilknytning til den Islamske Stat. To måneder senere førte Koronavirusets spredning til at Norge stengte ned. Dette vet vi at påvirket velgernes tillit i positiv retning. Dette må derfor tas med i betraktning når resultatene tolkes. I mai 2021 fikk også Fremskrittspartiet ny leder

Forskning som har undersøkt stemmegivning til høyrepopulistiske partier har slått fast at den aller viktigste forklaringsfaktoren for disse velgernes stemmegivning er holdninger til innvandring (Ivarsflaten 2008). Men selv om dette er den viktigste forklaringsfaktoren, er det andre faktorer som også har betydning. En av disse faktorene handler om tillit. Forskning har blant annet vist at velgerne til høyrepopulistiske partier har markant lavere tillit sammenlignet med velgerne til andre partier (Akkerman, Zaslove, og Spruyt 2017). Det er godt kjent at Fremskrittspartiets velgere har hatt lavere tillit til demokratiet og styringsmaktene generelt sammenlignet med andre velgere (se blant annet Bjånesøy og Ivarsflaten 2016). Forskning på høyrepopulisme omtaler ofte populisme som både inkluderende og ekskluderende (se blant annet Mudde og Rovira Kaltwasser 2012). Populismen kan være ekskluderende i motstanden mot innvandring, men også inkluderende i form av at velgere som har følt seg utenfor og oversett av det politiske systemet får tatt opp saker som er viktige for dem. Ser man på populisme som inkluderende, antar man da at velgerne til denne typen partier blir bedre inkludert i demokratiet. I prinsippet kan man tenke seg at FrP-velgerne burde bli mer fornøyde med demokratiet etter at partiet gikk inn i regjering fordi de nå blir representert av partiet de stemte på og dermed har reell innflytelse over politiske spørsmål. Likevel vet vi ikke om det faktisk er slik. Spørsmålet som vi tar opp i dette notatet er: hvilken betydning hadde Fremskrittspartiets regjeringsdeltakelse på velgernes tillit?

I dette notatet skal vi se på ulike typer av tillit målt over en 10-årsperiode. Den første typen vi skal se på er FrP-velgernes tilfredshet med demokratiet. Deretter skal vi se nærmere på institusjonell tillit, her vist gjennom velgernes tillit til henholdsvis Stortinget, politikere og mediene. Til slutt skal vi sammenligne FrP-velgerne og alle andre velgere på hvordan de skårer på mellommenneskelige tillit.

Analyse

Figur 1 gir en oversikt over andelen velgere som har tillit til politikere, stortinget, nyhetsmedier og som er tilfreds med demokratiet. Figuren viser prosentandelen blant velgerne av alle de ni partiene på stortinget. Resultatene er hentet fra Medborgerpanelets siste måling i 2023, og dataene er altså fra etter FrP var i regjering. Figuren viser tydelig at velgerne til FrP skiller seg ut fra alle de andre partiene. I de videre analysene ser vi på velgerne til FrP opp mot velgerne til alle de andre partiene samlet.

Figur 2 under viser resultater for FrP-velgernes tilfredshet med demokratiet sammenlignet med velgerne til andre partier. Grafen viser prosentandelen som har svart «noe tilfreds», «tilfreds» eller «svært tilfreds» og har målinger som går fra 2014 til 2023. Ved første øyekast er det helt tydelig at det er FrP-velgerne som her skiller seg ut. Velgerne til de andre partiene holder seg på et stabilt høyt nivå gjennom hele perioden. Over 90 prosent svarer at de er tilfredse med demokratiet. Ved å se nærmere på FrP-velgerne kan vi fra første måling se at de skiller seg fra de andre velgerne. Fra første måling i 2013 er det et tydelig gap mellom FrP-velgerne og andre velgere, 9 prosentpoeng forskjell. Likevel var det en stor majoritet av FrPs velgere som er tilfreds med demokratiet, hele 88 prosent. Etter tre år i regjering, i 2016, viser Figur 2 at det skjer en markant endring i FrP-velgernes tilfredshet med demokratiet. Den synker til om lag 75 prosent i 2016. En nedgang på 13 prosentpoeng. En mulig forklaring på dette er den såkalte flyktningkrisen som preget den politiske debatten rundt denne perioden. Etter dette målepunktet stiger tilfredsheten noe rundt stortingsvalget i 2017, for så å dale (med unntak av Koronamålingen) frem til siste måling i 2023. Det er verdt å merke seg at det absolutt laveste punktet for tilfredshet i 2023, rundt 60 prosent, er omtrent det samme som fra målepunktet i 2020 da Fremskrittspartiet gikk ut av regjering. Figur 2 viser at mens andre velgeres tilfredshet med demokratiet har holdt seg jevnt over stabil, har FrP-velgernes tilfredshet sunket drastisk siden første måling i 2014. Mellom første og siste målepunkt har andelen sunket til 68 prosent, en nedgang på 20 prosentpoeng.

Figur 3, 4 og 5 viser velgernes tillit til Stortinget, politikere og til nyhetsmediene. Dersom man ser på alle trendlinjene i ett er det tydelig at FrP-velgerne har hatt en markant nedgang i tillit til Stortinget og politikere. Tillit til nyhetsmediene har ligget jevnt over rundt 60 prosent i perioden 2018 til 2013, men også her er forskjellen mellom FrP-velgerne og andre velgere betydelig.

Når det gjelder tillit til stortinget, ser vi at ved første måling i 2018 hadde 71 prosent av FrPs velgere «noe tillit», «stor tillit» eller «svært stor tillit» til Stortinget. Tilliten til de andre partienes velgere lå på 90 prosent, altså markant høyere. FrP-velgernes tillit til Stortinget synker også jevnt over og er på et lavt punkt når Fremskrittspartiet forlater regjeringen. Som forklart tidligere stiger tilliten rundt Koronamålingen. Det som er helt tydelig er at ved den siste målingen i 2023 er det bare halvparten av FrPs velgere, 50 prosent, som har en viss grad av tillit til Stortinget. Dette er en forskjell på 32 prosentpoeng til andre partiers velgere.

Den samme nedadgående trenden som tillit til Stortinget finner vi også for tillit til politikere. Ved første måling i 2017 var ikke skillet mellom FrP-velgerne og andre velgere så veldig stort – omtrent 9 prosentpoeng. Hele 79 prosent av FrP-velgerne hadde «noe tillit», «stor tillit» eller «svært stor tillit» til politikere i denne perioden, noe som etter all sannsynlighet skyldes partiets posisjon i regjering. Det er derimot ingen tvil om at denne tilliten synker drastisk frem til FrP forlater regjeringen i 2020. Med unntak av koronamålingen ser vi også at tilliten fortsatte å synke i perioden frem til siste måling i 2023 da kun 38 prosent av FrPs velgere svarte at de har en grad av tillit til politikere.

Den aller siste trendlinjen for dette medborgernotatet, vist i Figur 6, viser FrP-velgernes mellommenneskelige tillit sammenlignet med andre velgere. Dette er en viktig indikator for å måle tilliten mellom mennesker og knyttes blant annet til tillit til det demokratiske systemet. Holmberg og Rothstein (2017) forklarer at slik tillit er viktig for hele samfunnet og dets funksjon. Det er et normativt ideal å ha høye nivåer av mellommenneskelig tillit og at forskjellene i tillit mellom ulike grupper skal være så små som mulig. Den mellommenneskelige tilliten i dette medborgernotatet er målt ved spørsmål om hvorvidt man synes at andre mennesker er til å stole på. Respondentene svarte på en skala mellom 0 og 10 og figuren viser velgernes gjennomsnittlige skåre på dette spørsmålet. I motsetning til trendlinjene vist i Figur 2 og 3 ser vi her at den mellommenneskelige tilliten har holdt seg stabil i en 10-årsperiode. Her er FrP-velgerne slående lik andre velgere i utvikling over tid. Likevel ser vi at nivået av tillit hos denne velgergruppen ligger lavere enn hos de andre velgerne. Forskjellene er imidlertid ikke like substansielle som de vi har vist for tilfredshet med demokratiet og institusjonell tillit.

Konklusjon

Tidslinjene vist i dette medborgernotatet slår fast at FrP-velgerne ikke ble mer lik velgerne til andre partier til tross for partiets deltakelse i regjering. Basert på tanker om inkluderende populisme kunne man tenke seg at FrP-velgernes institusjonelle tillit og tilfredshet med demokratiet ville øke med partiets regjeringsdeltakelse og innflytelse.

FrP-velgernes tillit startet på et ganske høyt nivå i forbindelse med partiets tilstedeværelse i regjering. Likevel har de fra første målepunkt hatt lavere tilfredshet og tillit sammenlignet med andre velgere. Utviklingen som vises i dette notatet er imidlertid at FrP-velgerne jevnt over har en markant synkende tilfredshet og tillit gjennom perioden og at de skiller seg substansielt fra alle de andre partiene. Den lave tilliten til Stortinget og politikere som vises i siste måling for Figur 2 skyldes trolig den nye regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og FrP nok en gang som et opposisjonsparti. Dette forklarer imidlertid ikke hele bildet ettersom den nedadgående trenden i tillit startet tidligere, blant annet vist ved målingen i 2020. En forklaring på dette kan være bytte av leder fra Siv Jensen til Sylvi Listhaug.

Resultatene fra dette medborgernotatet viser at disse velgerne har en annerledes demokratiforståelse enn andre velgere (Bjånesøy og Ivarsflaten 2016). Velgerne blir misfornøyde når systemet ikke leverer det de ønsker til tross for at partiet deres er del av regjeringen. Avslutningsvis ser vi at det ikke var noen langsiktig forbedring i denne velgergruppens institusjonelle tillit.

Litteraturliste

Akkerman, Agnes, Andrej Zaslove, og Bram Spruyt. 2017. «‘We the People’ or ‘We the Peoples’? A Comparison of Support for the Populist Radical Right and Populist Radical Left in the Netherlands». Swiss Political Science Review 23 (4): 377–403. https://doi.org/10.1111/spsr.12275.

Bjånesøy, Lise, og Elisabeth Ivarsflaten. 2016. «What Kind of Challenge? Right-wing Populism in Contemporary Western Europe». I Democratic Transformations in Europe. Routledge.

Holmberg, Sören, og Bo Rothstein. 2017. «Trusting Other People». Journal of Public Affairs 17 (1-2): e1645. https://doi.org/10.1002/pa.1645.

Ivarsflaten, Elisabeth. 2008. «What Unites Right-Wing Populists in Western Europe?: Re-Examining Grievance Mobilization Models in Seven Successful Cases». Comparative Political Studies 41 (1): 3–23. https://doi.org/10.1177/0010414006294168.

Mudde, Cas, og Cristóbal Rovira Kaltwasser, red. 2012. Populism in Europe and the Americas: Threat or Corrective for Democracy? Cambridge: Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/CBO9781139152365.