Oppslutning om regjeringen i krisenes tiår
Hvordan påvirkes oppslutning om regjeringen av kriser? Svaret er– som så ofte når det er snakk om komplekse forhold i politikk og samfunn– det kommer an på. Det kommer an på hva slags krise det er. Det kommer an på hvordan myndighetene styrer gjennom krisen. Det kommer an på hvordan opposisjonspartiene, media og andre samfunnsaktører forholder seg til krisen og til myndighetenes krisehåndtering. Hvordan krisen påvirker økonomien spiller også en stor rolle.
Det vil alltid være uenighet om hvordan en krise skal defineres og det er derfor heller ingen enighet om hvor mange kriser vi har vært vitne til de siste ti årene. Hvis vi setter som kriterium at krisen skal være klart avgrenset i tid og bredt forstått som en nasjonal krise i samtiden kan det argumenteres for at vi har hatt tre kriser i perioden fra 2013 til 2023: Flyktningkrisen i forbindelse med krigen i Syria i 2015/16, pandemien i 2020/21, og krigen i Ukraina som ble fullskala i februar 2022. Jeg vil her konsentrere meg om de to siste krisene.
Pandemi-krisen
Pandemien ble i Norge håndtert først ved å begrense kontakt mellom innbyggerne gjennom en rekke generelle nedstenginger, dernest ved testing og karantene for smittede, og til sist ved vaksinering, etterhvert som dette ble mulig. Den første nedstengingen 12. mars 2020 var den mest omfattende frihetsberøvelsen av det norske folk i fredstid. Solberg-II regjeringen (H, Krf, og V) opplevde umiddelbart det som i statsvitenskapen er kalt en samling om flagget. At virkningen på oppslutningen til regjeringen var umiddelbar og svært sterk vet vi fordi Medborgerpanelet målte oppslutningen om regjeringen i januar/februar 2020—like før nedstengningen—og i en ekstraordinær datainnsamlingsrunde like etter nedstengningen i mars samme år.
Som figur 1 viser, hadde oppslutningen om regjeringen sunket jevnt før krisen og dette var en av årsakene til at FrP besluttet å trekke seg fra regjeringen. Men hva var det med denne krisen som utløste en samling om flagget? Det er umulig å si helt sikkert, fordi samling om flagget-teorien egentlig beskriver en dynamikk i amerikansk opinion hvor man observerte at Presidentens «approval ratings» alltid steg i forbindelse med krig (i alle fall i starten).
En krig kjennetegnes blant annet av en avklart fiende og soldater som skal støttes. Sånn sett var det ikke gitt at regjeringen skulle oppleve denne samlingen om flagget i forbindelse med pandemien som ikke hadde disse kjennetegnene. Hvorfor det likevel skjedde blir i noen grad spekulasjon. Antakelig var det viktig at liv stod på spill og at alle kunne rammes. Den spesielle datainnsamlingen vi gjorde like etter første nedstenging gir et tydelig inntrykk av unntakstilstand. Veldig mange respondenter deltok, nivåene som blir målt på tillit til myndigheter, men også politikere generelt, medier og demokratiet er betydelig høyere enn før og ganske mye høyere enn det skulle bli siden (Figur 2). Tilliten til eksperter og helsemyndigheter var også veldig høy (men vi hadde ikke en måling før, såkalt baseline, for disse).
Samtidig så vi like etter nedstengingen økt bekymring for mange sentrale saker—helse, økonomi, jobb (Figur 3). Vi måler også faktisk en tydelig men kortvarig nedgang i mellom-menneskelig tillit (dette er ikke så rart fordi tillitsmålet vi bruker spør om de fleste mennesker er til å stole på eller om man ikke kan være for forsiktig i sin omgang med andre). Dette er likevel verdt å nevne som en av indikasjonene på den unntakstilstanden som denne undersøkelsen like etter pandemien fanger (Figur 4).
For en statsviter er det også vanskelig å la være å bemerke at svekkelse av mellom-menneskelig tillit og høy tillit til myndighetene er akkurat den kombinasjonen som Hanna Arendt pekte på som totalitarianismens vesen. Det ligger med andre ord en enorm konsentrasjon av makt i en slik samling om flagget som Solberg II-regjeringen opplevde, og det sier noe vesentlig om det norske demokratiet og myndighetsutøvelsen under koronakrisen at denne situasjonen ikke ser ut til å ha blitt misbrukt i vesentlig grad.
Riktignok ser det i etterpåklokskapens lys ut til å ha vært for generøs utdeling av offentlige midler til privat næringsliv, og ikke minst til Norges mektige oljesektor gjennom oljeskattepakken. Men sett fra en annen side, så hadde de ulike tiltakene for å kompensere for nedstengningene som effekt at befolkningens bekymring for økonomien som var ganske høy like etter nedstengningen ganske snart avtok og ble tilnærmet normalisert (se Figur 7 nedenfor). Dette er nok en av grunnene til at oppslutningen om Solberg-regjeringen holdt seg høy og stabil gjennom hele det første året av pandemien.
En annen viktig faktor i tillegg til krisens natur og myndighetenes håndtering er hvordan den politiske opposisjonen, mediene og andre samfunnsaktører forholdt seg til krisen og myndighetene, i alle fall i den første tiden. Begrepet som fanger dette er samling eller konsensus. Figur 5 viser hvordan vi finner samling om flagget blant velgerne både på venstre- og høyresiden. Dette er jo ikke normaltilstanden verken i politikken, mediene, eller i forholdet mellom samfunn og politikk. I hverdagen er det konflikter og kritikk som gjelder. Dette er helt nødvendig og ønskelig i et demokrati, og antakelig en viktig grunn til at demokratier samlet sett virker å levere bedre resultater for sine innbyggere sammenlignet med autokratier.
Sammenlignet med andre land, og da særlig USA som møtte pandemien da systemet var på et politisk bunnivå i moderne tid, så er det bemerkelsesverdig hvor lite konflikt det var rundt pandemi-politikken i Norge. Sagt litt flåsete, så ble man i norsk sammenheng enige om at det var greit å ikke gå med munnbind, for så å bli enige om at det sikkert var best med munnbind likevel, og dernest var vi enige om at nå fikk det være nok. Dette står i skarp kontrast til USA der, litt forenklet, demokratene gikk med munnbind og republikanerne ikke gjorde det.
Krigen i Ukraina
Den andre store krisen i perioden utspiller seg fremdeles og var utløst av Putin-regimets beslutning om fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022. Invasjonen forårsaket krig i Europa for første gang siden 1990-tallet. Sett fra de europeiske nabolandenes ståsted utløste invasjonen en energikrise som forsterket den økonomiske ustabiliteten etter Covid og bidro til raskt voksende inflasjon. Det kom også et stort antall flyktninger fra Ukraina som de europeiske nabolandene så langt ser ut til å ha tatt imot på forbilledlig vis.
Når vi ser på oppslutningen til regjeringen i tiden etter februar 2022 er det ingen samling om flagget å spore (Figur 6). Tvert imot så faller oppslutningen oppsiktsvekkende mye. Hvorfor det? Samling-om-flagget-modellen er jo nettopp laget for krigssituasjoner, og det har jo utvilsomt vært politisk samling om å støtte Ukraina med våpen og penger, men ikke soldater. I tillegg har oppslutningen om NATO blitt enda mer unison enn den allerede var både blant elitene og i befolkningen forøvrig.
Det er alltid vanskeligere å analysere en pågående situasjon enn en som er mer avklart slik som pandemien. Likevel så får vi prøve å si noe om krisens særtrekk, regjeringens håndtering, hvordan de øvrige samfunnsaktørene har forholdt seg og hvordan alt dette kan tenkes å ha spilt sammen. Ett viktig punkt kommer til å være synet på den nasjonale økonomien. Vi registrerer sterkt økende bekymring for økonomien i Norge og denne økningen sammenfaller i tid med fallet i oppslutning om regjeringen (Figur 7).
Det er åpenbart at sett fra Ukrainas ståsted så er det en krig som utspiller seg. Og uten at vi har noe særlige meningsmålinger å forholde oss til, så er det utvilsomt samling om flagget i Ukraina og om lederen, Zelensky. Den samme dynamikken utspiller seg også på russisk side, men der er samlingen om det russiske flagget og Putin. Det russiske eksempelet er nettopp et tilfelle som viser at denne samlingen-om-flagget-dynamikken kan misbrukes.
De europeiske nabolandene, inklusive Norge, støtter Ukraina både kraftfullt og unisont. Det er en opplevelse av at sikkerhetssituasjonen er endret som manifesterer seg i økt oppslutning om NATO og i noen grad også EU og i vilje til å hjelpe Ukraina militært og humanitært, inklusive med å bosette flytninger. Men sett bort fra en del frykt for atomvåpen eller atomulykker har vi ikke i våre data sett indikasjoner på at befolkningen i Norge opplever en vedvarende eksistensiell sikkerhetstrussel–en overhengende fare for at vårt land skal bli angrepet militært. Uten at vi har håndfaste bevis i Medborgerpanelet, tror jeg heller ikke det er riktig å tilskrive den lave oppslutningen om regjeringen til misnøye med hvordan regjeringen håndterer utenriks- og forsvarspolitikk. Det er heller ikke noe særlig politisk uenighet om dette feltet.
Det befolkningen derimot er misfornøyde med, er den økonomiske situasjonen–høy inflasjon, høyere renter, og nå også svakere kronekurs–som i alle fall i noen grad henger sammen med krigen i Ukraina.
Regjeringens måte å håndtere økonomien på, gjennom innstrammingspolitikk, har vært upopulær, enten den har handlet om å utsette store offentlige prosjekter (der særlig Vestlandet er opprørt), la være å inflasjonsjustere ulike satser (der særlig ytre venstre er opprørt over en del synlige resultater av at de med minst har fått for lite, slik som matkøer o.l.), eller den delen som har handlet om å øke skattene for de rikeste (økning av formueskatt og grunnrenteskatt på laks, der Høyre og FrP har stått imot). Når det gjelder den økonomiske politikken har det dermed vært ingen samling overhode blant de politiske partiene. Regjeringen har blitt kraftig imøtegått fra flere kanter samtidig. Figur 8 viser dalende oppslutning om regjeringen både på høyre- og venstresiden og i alle velgergrupper.
At innstrammingspolitikk, enten i regi av sentralbankene eller regjeringen, er upopulært er ikke nytt. Dette er jo en av grunnene, for ikke å si hovedgrunnen, til at sentralbankene ble gjort uavhengige på 1990-tallet. Men oljefondet har nok bidratt til å gjøre forventningene til at myndighetene skal styre unna økonomisk usikkerhet ekstra høye i Norge. Medborgerpanelets tall viser dette gjennom de normalt-sett høye nivåene for tillitt til samfunnets institusjoner, men ellers i samfunnet arter dette seg ved at befolkningen i Norge priser risiko lavt. De fleste som har huslån har flytende rente og flytende strømpris er også svært vanlig. I andre europeiske land er det vanligere med fastrente og faste avtaler for energi.
Det er for tidlig å si om det har vært en ekstra sterk nedgang i syn på den nasjonale økonomien eller om denne nedgangen er særlig tett forbundet med oppslutningen om regjeringen i Norge sammenlignet med andre land. Det som er sikkert er at i tiden etter invasjonen av Ukraina er det hensyn knyttet til økonomi, og ikke i like stor grad nasjonal sikkerhet, som blir nevnt som viktigste sak. Det er klare paralleller til Storbritannia der uroen for økonomien også er stor og oppslutningen om regjeringen er sterkt fallende. Den talende forskjellen er selvsagt at i Storbritannia er det en regjering på høyresiden som er upopulær.
Permakrise ble kåret til årets nyord i Storbritannia i 2022. Begrepet henspeiler på at tiden vi lever i er preget av flere kriser samtidig som sammen utgjør en permanent følelse av å være i krise. Begrepet fanger noe vesentlig ved samtiden, men det er kanskje også nyttig som bakteppe for å forstå hvorfor vi opplevde samling om flagget i forbindelse med Covid men ikke i forbindelse med krisene som utspiller seg i forbindelse med krigen i Ukraina. En mer mangefasettert og innfløkt krisesituasjon krever i mindre grad samling blant eliter, og responsen i befolkningen blir dermed også mer splittet. Som vi har vært inne på er dette stort sett et demokratisk sunnhetstegn, særlig i en situasjon hvor den ene krisen utløser den neste, de flettes sammen og pågår over lang tid.
Men dette forklarer i høyden fraværet av økt oppslutning om regjeringen. Det forklarer ikke det voldsomme fallet. For å forklare fallet må vi legge til at det er og har vært betydelig økonomisk ustabilitet og at dette er oppfattet av befolkningen som i økende grad er bekymret for landets økonomiske situasjon. Innstrammingspolitikken som føres i møte med inflasjonen ser ut til å forsterke misnøyen.